Da jeg var syv år gammel tente stemoren min ild i et beger og sa til meg; ”Hvis du ikke åpner ditt hjertes dør til Jesus og inviterer Ham inn, så kommer Gud til å kaste deg inn i en mye større og varmere ild enn dette etter at du dør, og Han kommer aldri, aldri til å slippe deg ut derifra.”
Så i hjertet mitt bad jeg slik hun sa jeg måtte. En stund senere sa hun at det var innlysende at jeg fortsatt ikke var frelst fordi jeg fortsatt var slik en ”slem gutt.” På dette tidspunkt følte jeg meg totalt hjelpesløs, og jeg var sikker på at Gud hadde gitt meg opp.
Faren min pleide å slå meg med en bambusstokk igjen og igjen mens han skrek ”i Jesu Navn, i Jesu Navn,” inntil hudfalsene på bena mine blødde. Han fortalte meg at det var lett å se allerede i en tidlig alder at jeg kom til å komme til helvete. Etterpå sendte de meg bort til et fosterhjem fordi de ikke lenger kunne handskes med min dårlige oppførsel. Min ordentlige mor døde i det hun fødte meg. Min fars andre kone døde også da hun fødte, men barnet overlevde heller ikke. Så, altså, ved en alder av syv år ble jeg overbevist om at alle hadde gitt meg opp, inklusive Gud.
Senere, i en alder av 28 (jeg er 67 nå) begynte jeg på et tolv år langt nervøst sammenbrudd på grunn av min manglende evne til å følelsesmessig håndtere tanken om at Gud skal la noen skapning i det hele tatt lide evig. Jeg klarte kun å komme meg ved at jeg gradvis lærte at det ikke er noen vers i Bibelen som lærer uendelig lidelse i helvete for noen. Se
http://www.tentmaker.org/books/BibleThreateningsExplained.html
Fra Rodger Tutt i Toronto, Canada
