Før jeg møtte de evangeliske kristne trodde jeg at Jesus likte meg like mye som jeg likte Ham. Nå, derimot, fortalte de meg rett ut at Han hatet meg, at Han hadde forberedt et uendelig helvete av lidelse for meg og kom til å sende meg dit hvis jeg ikke ble født på ny. Det var et sjokk på skala med å finne ut at din kjære mann planlegger å myrde deg!
Jeg tør gjette på at du har hørt denne historien tusenvis av ganger allerede. Jeg har tilgitt de menneskene og ønsker ikke å bli mint om dem. Jeg levde med dem i flere år i konstant frykt og undertrykkelse, år etter år med konstant frykt for de ”usynlige kreftene” rundt meg, og redd for Gud, som – ifølge evangelisk litteratur – elsker å sende all slags forferdelig ulykke over sine barn, og likevel krever at de skal prise Ham uansett. For min del så det ut som om, født på ny eller ikke, så var straff min skjebne.
Først hadde Gud straffet meg for synden min, nå straffet Han meg for at jeg skulle ”vokse i Herren.” Jeg turte aldri si det høyt, men jeg hadde en voksende følelse av at ”gratis nåde” egentlig var mer som et lån. Først deler de ut en god del penger, og så betaler du renter resten av livet, mye mer enn du opprinnelig mottok. De hadde et ordtak; ”djevelen lover mye, gir lite og tar alt.” For min del så det ut som om dette var tilsvarende sant når det gjaldt Jesus; Han hadde lovet meg ”liv, og det i overflod,” hadde gitt meg veldig lite og tatt bort all den gleden og fornøyelsen jeg kunne hatt i livet. Jeg vokste i retning av å hate Ham, men jeg var også veldig redd for Ham, så jeg fortsatte å be og vitne for folk. Jeg vitnet for vennene mine, men i hemmelighet håpet jeg at ingen av disse kjære, interessante og vennlige menneskene skulle bli født på ny.
Kristne; masse sukkersøte smil og iskalde øyne. Noen ganger ønsket jeg at jeg var et dyr som en dag ville dø og ikke lenger vite av noe.
