Jeg har nå i flere år vært av den oppfatning at det er et arr på sinnet å skulle tro at Jesus ble torturert ved slutten av Sitt liv, bare slik at syndere kunne bli torturert i all evighet ved slutten av deres liv. Troen på et uendelig helvete er en vansiret tatovering i sinnet på de som aksepterer den, og som trenger å bli fjernet. Det er et mentalt avtrykk som former hele trossystemet til alle de som er tatovert med det. En gang traff jeg en ung dame i Alabama som ble tvunget til å gå frem foran hele forsamlingen sin for å be om tilgivelse for at hun ble gravid. Pastoren fortalte henne at hvis hun ikke gjorde dette ville hun komme til å brenne i helvete i all evighet. Dette var godt og vel 20 år siden, før jeg i det hele tatt kjente til Guds sannhet om dette temaet. Hun kom til meg og spurte meg hva hun skulle gjøre. Jeg var gift og gikk i den samme kirken med min kone på den tiden, som var medlem der. Jeg hadde allerede sett meg selv uenig med noen av deres læresetninger, noe som var godt kjent av lederskapet og noen medlemmer. Hva grunnen var for at denne unge damen kom til meg er jeg usikker på, men jeg fortalte henne at tilgivelse kommer fra Gud, ikke offentlig bekjennelse. Jeg anbefalte henne ikke å gjøre det. Kirken bad både meg og den unge damen noe senere om å ikke delta lenger.
Jeg vet ikke hva som senere skjedde med den unge damen, men denne opplevelsen satte en vond smak i sinnet mitt mot kirker som lærer ting som setter det menneskelige sinn i lenker. Den smaken har aldri forlatt meg, og Gud brukte den til å fjerne tatoveringen av helvete fra mitt sinn.
